Ansvarlighet oppgis gjerne som hovedårsaken til at vi i Norge, i motsetning til omtrent alle andre land i Europa, har et monopol på pengespill.
Men er det egentlig så ansvarlig? Og da skal jeg ikke en gang dvele lenge ved den ferske saken der Norsk Tipping i fire måneder ikke tillot Apple-brukere å utestenge seg fra deres spill, en utrolig grov sak som Lotteritilsynet varsler en bot på 36 millioner kroner for.
Feil til side: En mangemillionær og en spilleavhengig behandles helt likt av det norske monopolet. Både millionæren og den spilleavhengige kan tape maksimalt 20.000 kroner hver måned hos hver av de to viktigste aktørene, Norsk Tipping og Norsk Rikstoto. I tillegg kommer Flax-lodd, bingo og andre lotterier med tillatelse.
Mens de to vidt forskjellige personene ville vært behandlet som unike individer i tilnærmet enhver annen sammenheng, er de likestilt i den norske pengespillmodellen. Den spillinteresserte millionæren får ikke lov til å levere sine store systemer på hest eller tipping for det som for hen er ubetydelige summer, mens den spilleavhengige kan spille bort alt av inntekt; enten hos monopolets egne aktører, hos de internasjonale (og nå uregulerte konkurrentene) eller begge steder.
Det ansvarlige ville vel vært at den spilleavhengige kunne blokkere seg for alt pengespill, mens millionæren fikk lov til å spille for en større sum?
Dessverre er det med det norske pengespillmonopolet umulig å blokkere seg for alt pengespill, fordi de internasjonale aktørene ikke er regulert. Disse blir gjerne fremstilt som tilnærmet kriminelle organisasjoner av norske monopolforkjempere, men er i realiteten seriøse og børsnoterte selskap som respekterer rammene de blir tildelt og er opptatt av ansvarlig spill. Hadde man fått disse internasjonale aktørene inn i det norske pengespilluniverset kunne man håndhevet individuell ansvarlighet i langt større grad, og samtidig gitt de statlige monopolselskapene noe hardt tiltrengt konkurranse.
Ved hjelp av for eksempel bankID eller MinID kunne man ta hensyn til individet. Millionæren ville fått godkjent høyere innsatser og videre rammer, mens den unge studenten uten inntekt måtte forholdt seg til nøkterne tapsgrenser. Spilleavhengige ville med ett klikk kunne utestenge seg fra alle pengespillene tilgjengelig i Norge. Man ville oppnådd en langt større ansvarlighet, samtidig som de mange kunnskaps- og hobbyspillere ville fått et bedre tilbud.
Mange politikere går bortimot på autopilot når de vurderer pengespill. Det ansvarlige ville vel vært om de realitetsorienterte seg?